Jeg skriver fra tid til annen om saker og ting fra før i tiden. Kilder og kildebruk er noe som jeg må forholde meg til. Jeg er ikke utdannet historiker, men har gjennom et langt liv som journalist fått en viss erfaring i nettopp dette med kilder og kildebruk. Innen journalistikken skriver vi alltid med referanse til en eller flere kilder, vi gjengir direkte eller indirekte kilden. Det er flere grunner til å anføre kilden, noen ganger kan det også være en eller flere grunnen for ikke å avsløre kilden. Vi journalister oppgir kilden direkte f.eks. ved å gjengi (sitere) hva vedkommende har sagt, eller vi gjengir indirekte – N.N. fremholder, peker på, understreker, sier at … osv. I mange tilfeller vil kilden eller en av kildene være forskjellige former for offentliggjort materiale, det være seg i avis, tidsskrift, offentlige dokumenter eller som uttalelser fremkommet gjennom intervjuer i ulike fora. Ved å henvise til en kilde gir vi leseren adgang til å vurdere det som fremholdes eller påstås, og samtidig fortelle leseren at det som står er ikke noe journalisten ytrer eller innestår for – bortsett fra det profesjonelle krav om å gjengi kilden rett.
Selvfølgelig bruker jeg også kilder når jeg skriver om historiske tildragelser eller forhold jeg finner interessant å omtale. Da er kildematerialet i overveiende grad publisert materiale, selv om muntlige kilder kan være aktuelle når jeg skal skrive om noe som hendte i den aller nærmeste fortid. I løpet av de senere årene er Internett blitt viktig for å finne fram til relevant informasjon. Innholdet på verdensveven øker fra dag til dag, ikke bare fordi stadig flere offentliggjør det de skriver, men også fordi mye av det som allerede er blitt publisert i trykt form, blir skannet og gjort tilgjengelig på nettet.
Jeg er en flittig internettbruker, og støter raskt på et betydelig problem: er det som skrives korrekt, altså i samsvar med de faktiske forhold? Spørsmålet er høyaktuelt når det gjelder Internett, der enhver kan skrive og hevde hva som helst, fra den reneste sannhet til den svarteste løgn. Ingen gjennomgår manuskriptet før det publiseres.
Det betyr selvfølgelig ikke at alt som er tilgjengelig på nettet er enten sant eller usant, snarere at det meste befinner seg et eller annet sted mellom ytterpunktene. Dermed er det opp til meg som artikkelforfatter og deretter opp til mine lesere å vurdere fremstillingen og kildene.
En enkelt artikkel har i regelen flere kilder. Der den ene kilden løfter litt på fliken, løfter kanskje den neste kilden hele dynen. Eller kanskje kilde B står i grell motsetning til hva som fremkommer fra kilde A, mens kilde C støtter eller bekrefter kilde A. I slike tilfeller er det nærliggende å tro at kilde B og C er nærmere «sannheten» enn kilde A, men det kan også være slik at kilde A er vanntett, mens derimot kilde C støtter seg til kilde B som ikke holder mål. Det er med andre ord litt av en utfordring, for den som søker «sannheten».
I forbindelse med artikler om lokalhistorie (som jeg begår for det meste) er personer og personnavn ofte forekommende, og det fort gjprt å tro at at den informasjonen du etter mye møye finner slett ikke gjelder person A, men person B. Du har tilsynelatende gått i fellen, fordi A og B ikke bare har samme navn og nasjonalitet, men også samme yrke, fag eller tittel. Det skjedde meg forleden, da en vennlig leser ringte og mente at A som jeg skrev om ikke var den A som vitterlig var den rette. Hmm – sånt er egentlig ikke overraskende, men snarere noe irriterende og når jeg skriver irriterende, så er irritasjonen rettet mot meg selv som har gått i fellen. Eller har jeg det – kanskje det er min leser som forveksler? Så inntil videre tør jeg holde fast ved «min» A.
